hello
he-LOUHei
«Hei» virker som et ord alle forstår, men allerede den første hilsenen viser hvor ulikt språk håndterer nærhet og avstand. Noen språk har ett ord for telefonen og et annet for møtet ansikt til ansikt. Andre skiller formelt og fortrolig like skarpt som norsk en gang skilte mellom «De» og «du» – et skille norsk i praksis har kvittet seg med. Her hører du hvordan 26 språk hilser, hvilke lyder som mangler i norsk munn, og hvor trykket ligger når det ikke ligger først.
hello
he-LOUHei
Norsk «hei» [héi] er nesten registerfritt: du bruker det til naboen, til sjefen og over disken i butikken. Det er ikke selvsagt. På fransk er «salut» rent uformelt, og til en fremmed eller i et møterom passer det ikke. På rumensk finnes nøyaktig samme skrivemåte, «salut» [sa-LOT], men der dekker ordet et bredere felt og går fint mellom folk som bare kjenner hverandre løselig.
Gresk «γεια σου» [yá-su] er bygd på et du-ord og retter seg mot én person du er dus med; til flere eller til fremmede bytter formen. Kroatisk «bok» [BOK] hører hjemme blant venner og jevnaldrende. Arabisk «مَرْحَبًا» [MAR-ḥa-ban] er derimot den trygge hilsenen nesten uansett hvem du snakker med, og bulgarsk «здравей» [zdravEY] er entallsformen – hilser du på en gruppe med den, treffer du feil.
Arabisk «مَرْحَبًا» [MAR-ḥa-ban] har en strupelyd midt i ordet, ħ-en, som lages langt bak i svelget med sammensnørt strupe. Norsk har ingen lyd i nærheten, og trykket ligger her på første stavelse. Tyrkisk «merhaba» [mer-ha-bá] ser ut som slektningen til det samme ordet, men flytter trykket helt ut på siste stavelse – to nære ord med motsatt tyngdepunkt.
Kinesisk «你好» [nǐ hǎo] endrer tonehøyde inne i hver stavelse, og når to fallende-stigende toner møtes, blir den første stigende. Norsk kjenner tonelag, men tonen ligger på hele ordet og skiller bare et fåtall ordpar fra hverandre. På kinesisk bytter tonen betydningen på hvilket som helst ord. Ukrainsk «привіт» [pryvit] har for sin del et mykt, palatalisert innslag som norske ører lett overhører.
Strupelyden ħ blir nesten alltid til en vanlig h. For arabiske ører er forskjellen tydelig, omtrent som forskjellen mellom k og g for oss. Den andre gjengangeren gjelder dansk: «hej» [haj] skrives nesten som norsk «hei», men uttales med en langt åpnere diftong. Leser du dansk skrift med norsk uttale, treffer du ikke – og svensk «hej» [hej] ligger igjen nærmere det norske.
Den tredje fellen er å tro at ett hilseord dekker alt. Fransk «salut» til en resepsjonist virker påtrengende, og kroatisk «bok» passer ikke til en eldre fremmed. Til slutt trykket: portugisisk «olá» har tyngden bakerst, mens nordmenn instinktivt legger den først. Finsk «hei» [hei] og spansk «hola» [OH-la] er derimot små gaver – de krever ingen lyd du ikke har fra før.
Språket du lærer, velger du i appen – det er uavhengig av språket på nettstedet.
Har du allerede en konto? Logg inn
Ved å registrere deg godtar du våre Vilkår og Personvernerklæring.